|
Beskrivelsen av hepatitt-epidemien bygger på en artikkel av Odd D. Vellar fra 1967 i Tidsskrift for Den norske lægeforening (87: 1903-1905)
Enhver idrett med respekt for seg selv har sin egen kles-kodeks. Mens utøvere av de fleste idretter har kledd mer og mer av seg (jf. sandvolleyball), så kledde orienteringsløperne først av seg, og deretter på seg igjen. Hva er bakgrunnen? Årsaken kan spores tilbake til den omfattende og alvorlige epidemien av hepatitt B som rammet orienteringsmiljøet i Sverige og Norge for snart 50 år siden.
Omfanget av epidemien
I årene 1957-1966 ble det påvist 611 tilfeller av hepatitt blant svenske orienteringsløpere. Sykdommen, som senere viste seg å tilhøre en type vi i dag kaller hepatitt B, hadde en alarmerende høy forekomst blant O-løpere. I Jönköpings län, for eksempel, ble 2,4 % av utøverne syke.
Norges orienteringsforbund (NOF) kjente ikke til hepatitt blant norske løpere før 1962. Samme år sendte helsemyndighetene i samarbeid med NOF et spørreskjema til alle aktive orienteringsløpere for å kartlegge forekomsten av sykdommen. Undersøkelsen avdekket 13 tilfeller av akutt hepatitt i perioden april 1962 til mai 1963, blant de 1858 løperne som fylte ut spørreskjemaet. Dette er 50 ganger mer enn det som fantes i befolkningen som helhet. Det var dessuten mulig å oppspore hele 52 tidligere tilfeller.
Registreringen av nye sykdomstilfeller fortsatte i de følgende årene. I alt ble det i perioden 1952-1967 rapportert 117 tilfeller blant norske orienteringsløper – de fleste (69 %) i årene 1961 til 1966, da epidemien nådde sitt høyeste nivå. Antallet friske smittebærere må ha vært adskillig høyere. Det var ingen dødsfall (ett i Sverige), men mange var syke i lang tid. Gjennomsnittlig varighet av sykemelding var 8,6 uker. I likhet med i Sverige, var de aller fleste menn. Bare to kvinner ble syke. Denne påfallende kjønnsforskjellen kan ikke forklares ved lav deltagelse fra kvinnenes side.
Hva er hepatitt B?
• Hepatitt B er en virussykdom som hovedsakelig smitter via blod og sex. Sykdommen er sjelden i Norden, men er langt vanligere i de fleste andre land - også i land dit vi reiser for å løpe orientering. I verden som helhet er det ca. 1 million dødsfall hvert år, og man regner med at ca. 40 % av verdens befolkning har vært smittet.
• Smitte kan blant annet skje når sår kommer i kontakt med infisert blod, ved sprøytestikk (særlig blant narkomane som deler sprøyter), eller ved tatovering, piercing, akupunktur etc.
• 30 % av de voksne som smittes, får ingen symptomer, og 30 % får bare lette symptomer, men de kan likevel smitte andre.
• De fleste voksne smittes, vil kunne smitte andre i flere måneder etter at de selv er smittet.
• Det tar 60-90 dager fra du er smittet til sykdommen eventuelt bryter ut. I hele denne perioden vil du kunne føre smitten videre.
• 90 % av de som blir syke, er helt friske etter fire måneder. Noen er syke i lang tid.
• 3-5 % blir kroniske smittebærere.
• Sykdommen angriper leveren der den kan gi alvorlige skader. Hepatitt B er den vanligste årsaken til leverkreft.
• Det finnes en effektiv vaksine.
I tillegg til hepatitt B kan også virussykdommen hepatitt C smitte på samme måte. Les om Hepatitt B og C i Folkehelseinstituttets Smittevernhåndbok på www.fhi.no/smittevern under Sykdommer a-å.
Hva var årsaken til epidemien?
Det var tre forhold som gjorde epidemien mulig:
• Ansamling av mennesker under feltmessige forhold med mangelfulle hygieniske ressurser
• Løpsdrakten - som den gang ga liten beskyttelse mot sår og rifter
• Uhygieniske vaskerutiner etter løpene – med stor risiko for smitte fra blod til sår
I 1930-årene var løperne godt tildekket med sko eller lette støvler, strømper, lange bukser, skjorte med lange ermer og lue. I de påfølgende tiårene endret klesdrakten seg gradvis, og på 1950-60-tallet ble det vanlig å løpe med lette sko, korte sokker, korte bukser og trøye med korte ermer. Enkelte brukte i tillegg leggbeskyttere.
I en artikkel fra 1967 i Tidsskrift for Den norske lægeforening skriver Odd D. Vellar om epidemien:
”Den vanlige løpsdrakten ga nesten ingen beskyttelse mot sår og rifter. Dersom en smittebærer fikk hudlesjoner [blødninger fra huden], kunne hans infiserte blod overføres til andre orienteringsløpere gjennom deres sår og rifter. Detaljene i overføringsmåten er blitt diskutert, men det mest sannsynlige er at smitten er blitt overført i forbindelse med vask etter konkurransene. Man har eksempler på at flere hundre løpere har benyttet noen få vaskevannsfat uten rengjøring mellom hver person, og at avløpsvann fra dusjene ikke har rent unna, slik at løperne har stått i vann til anklene. Andre ganger er det rene vaskevannet blitt forurenset av vann som allerede er benyttet til vask, deltagerne har vasket seg eller badet i stillestående vann osv. Muligheten for smitte under badstubad kan heller ikke utelukkes. Håndklær, såpestykker, børster etc. som blir brukt av flere personer, kan også tenkes å ha betydning. Mangelfull hygienisk forståelse blant førstehjelpere som flittig har vasket og plastret sår, kan heller ikke utelukkes. Overføring av infisert blod ute i terrenget, dels ved at løperne river seg på de samme kvister, torner, piggtråder osv., og dels ved at de passerer samme stillestående vann, er en teoretisk mulighet, og da særlig nær kontrollpostene hvor mange løpere samler seg.”
Hva ble gjort for å stanse epidemien?
Følgende tiltak ble innført:
• Heldekkende løpsdrakt - beskyttelse mot rifter og sår
Fra våren 1963 ble det obligatorisk med dekning av bena opp til knærne, men fra høstsesongen samme år tok man skrittet fullt ut og innførte krav om heldekkende drakt, så nær som hender, hals og hode.
• Hygieniske vaskerutiner - beskyttelse mot overføring av smitte
Arrangørene av konkurranser ble pålagt å innføre hygieniske vask og bad etter løpene. Felles vaskevann eller fat skulle ikke benyttets. Overfor løperne ble det innskjerpet at de ikke måtte låne vaskefat, håndklær, såpe og lignende av hverandre. Våtklutmetoden ble anbefalt.
• Behandling av sår
Sår og rifter skulle behandles med desinfiserende midler så snart som mulig og tildekkes med vanntett plaster.
• Meldingsplikt og startforbud
De som fikk symptomer på hepatitt pliktet å melde dette til NOF, som ga startforbud i 12 måneder. Det ble delt ut egne registreringskort ved store løp.
• Informasjon til løperne – Gulsott-komité
Det ble nedsatt en ”Gulsott-komité” som stadig sørget for å minne løperne om forholdsreglene gjennom oppslag, plakater, rundskriv og innlegg i bladet NOF-posten.
Allerede før 1962 var det norske orienteringsmiljøet blitt informert gjennom NOF-posten om sykdommen og de forebyggende tiltakene som var gjennomført med hell i Sverige. Dette kan ha bidratt til at epidemien fikk et mindre omfang hos oss enn i nabolandet.
Tiltakene virket, men epidemien blusset opp på nytt
Epidemien avtok etter at forholdsreglene ble innført, og det syntes klart at tiltakene begynte å gi resultater (se figuren nedenfor). I orienteringsmiljøet var det imidlertid så stor motstand mot den heldekkende drakten, at NOF under tvil gikk med på å fjerne påbudet fra vårsesongen 1964. Alle andre påbud og regler ble opprettholdt. Det skulle snart vise at dette ikke var tilstrekkelig.
Etter 1964-sesongen økte epidemien på nytt. En tilsvarende oppblussing fant sted i Sverige, etter at Sveriges Orienteringsförbund opphevet både kravet om heldekkende antrekk og andre forholdsregler. Resultatet var at påbudene ble innført på nytt. Etter henstilling fra Gulsott-komiteen vedtok NOF å gjeninnføre kravet om heldekkende drakt fra vårsesongen 1967. Reglene om personlig meldeplikt og startforbud ble opphevet, men forholdsreglene angående vask etter løpene ble opprettholdt. Epidemien ebbet deretter ut.
Odd D. Vellar skriver som konklusjon i sin artikkel: ”Helsemyndighetene på sin side må imidlertid være oppmerksom på situasjonen og overta kontrollen med de hygieniske tiltak i forbindelse med orienteringsløp, om sportens egne organer ikke makter det.”
Myndighetene så altså for seg muligheten av å overta kontrollen med det hele. Dette understreker hvor alvorlig epidemien ble oppfattet.
ÅRSTALL
Figuren er laget ved hjelp av tallene presentert i artikkelen til Odd D. Vellar i Tidsskrift for Den norske lægeforening 1967; 87: 1903-1905.
Plutselige dødsfall blant unge, svenske orienteringsløpere
I løpet av årene 1979-1992 inntraff 16 tilfeller av plutselig, uventet hjertedød blant unge orienteringsløpere i Sverige, de fleste på elitenivå. Alle dødsfallene skjedde i forbindelse med trening, der de presset kroppen maksimalt. Løperne hadde et treningsprogram som var ekstremt hardt. Hos flertallet av de døde ble det påvist betennelse i hjertemuskulaturen, som man antok skyldtes en smittsom sykdom forårsaket av en mikrobe som den gang ble kalt TWAR.
Flere bakterie- og virusinfeksjoner kan gi hjertemuskelbetennelse - en tilstand som en sjelden gang kan føre til hjertestans ved store fysiske anstrengelser. Risikoen for å utvikle hjertemuskelbetennelse øker dersom man trener hardt under infeksjonen. Nyere forskning tyder på at infeksjon med bakterien Bartonella var opphavet til dødsfallene. Hvordan smitten skjedde er uklart. Noen varianter av Bartonella kan overføres med blodsugende insekter og flått. Forskningen kan tyde på at orienteringsløpere oftere er smittet med denne bakterien enn befolkningen forøvrig, av grunner som hittil er ukjent.
Den viktigste lærdommen er: Sørg for et variert treningsprogram med tilstrekkelig restitusjon mellom øktene. Unngå hard trening eller konkurranse når du har en infeksjon i kroppen.
Les mer om denne saken på nettsidene til Svenska Orienteringsförbundet: www.orientering.se/t2.asp?p=136583
Sykdommer som kan overføres ved flåttbitt
Skogflått kan spre flere bakterie- og virussykdommer. I vårt land er det Lyme borreliose som hyppigst overføres med flåttbitt. 2007 var et nytt rekordår for borreliose, etter at forekomsten har økt jevnt de siste årene. Sykdommen, som skyldes bakterien Borrelia, kan i sjeldne tilfeller angripe nervesystemet, ledd eller hjertet, dersom den ikke behandles med antibiotika i tide. Det finnes ingen vaksine mot borreliose.
En annen sykdom, skogflåttencefalitt (TBE), overføres også med flått. TBE er en virusinfeksjon som angriper sentralnervesystemet. Sykdommen er foreløpig sjelden i Norge, men er på fremmarsj i kystdistriktene i Sør-Norge. TBE er vanligere i Sverige, Finland, Baltikum og Sentral-Europa. Antibiotika virker ikke mot TBE, men en vaksine er tilgjengelig. Dersom man skal til områder der TBE er vanlig, kan man vaksineres på forhånd.
Flått bør uansett fjernes så raskt som mulig. Etter løp i områder med flått bør huden inspiseres og flåtten fjernes. Folkehelseinstituttet har utgitt en brosjyre som blant annet beskriver hvordan flåtten kan fjernes, hvordan man kan unngå å bli bitt, og hvilke symptomer man skal være oppmerksom på ved borreliose (http://www.fhi.no/dav/1502a4bfb5.pdf ).
Skogflåtten klatrer opp på gress og lyng og fester seg til bena på mennesker som går eller løper forbi. Herfra kryper den rakst oppover og kan bite seg fast de fleste steder på kroppen, men fortrinnsvis på steder med tynn hud. Flåtten hopper ikke ned fra trærne. Flåtten er flink til å finne åpninger i drakten der den kan krype inn. Lange løpsbukser som er åpne rundt anklene, gir derfor begrenset beskyttelse. Best beskyttelse oppnås med tights eller lange bukser puttet ned i leggbeskyttere. I områder med mye flått anbefales det i tillegg å bruke myggmidler som inneholder DEET, på sokker og rundt leggene på benklærne, uansett hvilken drakt man velger. Dersom drakten er åpen rundt anklene eller knærne, bør myggmidlet også brukes på huden der.
Les mer om Lyme borreliose og skogflåttencefalitt i Folkehelseinstituttets Smittevernhåndbok på www.fhi.no/smittevern under Sykdommer a-å.
Hva er konsekvensene for dagens løpere?
Hepatitt er en sjelden sykdom i Norden, og det er få friske smittebærer. Risikoen for å bli smittet som O-løper er derfor liten. Men mange løp arrangeres i land der både hepatitt B og C er langt vanligere enn hos oss, og det er et økende antall deltagere fra slike land. Erfaringen fra 1960-tallet viser at en epidemi raskt kan spre seg før den blir oppdaget, og komme ut av kontroll. Selv om det er liten risiko for en ny epidemi, er dette en sykdom som kan få alvorlige konsekvenser for den enkelte som rammes. Det avgjørende tiltaket er å forhindre smitte fra blod til sår. Det skal utrolig små mengder blod til for å bli smittet. Risikoen for blodsmitte ute i terrenget er etter min mening liten. Men forholdsreglene fra 1960-tallet om ikke å dele personlig utstyr som håndklær, kluter og vaskeutstyr, står fremdeles ved lag. Innføring av hygieniske vaskerutiner var ikke tilstrekkelig alene for å kontrollere epidemien på 1960-tallet - også bruk av heldekkende drakt var nødvendig. Men dette skjedde i en situasjon da epidemien hadde fått bygge seg opp over tid. Det må ha vært mange smittebærere i miljøet, slik at smittepresset var eksepsjonelt stort
NOFs konkurranseregler (§ 13.3.1) krever i dag et løpsantrekk som dekker hele kroppen bortsett fra hode, hals, hender og armer. Dette gjelder ikke ved sprintløp. Jo mer bar hud, og jo mer kvist og ulende, desto større er risikoen for sår og rifter. Heldekkende drakt reduserer risikoen for sår betydelig, men eliminerer den ikke. Mange orienteringsløpere får små, av og til store sår, selv med heldekkende drakt. Smitte fra blod til sår kan derfor ikke utelukkes, selv om risikoen i dag er betydelig redusert med dagens rutiner for vask etter løpene. Det er uansett gode grunner til å velge et antrekk som dekker i hvert fall store deler av huden ved løping i skog: Lange bukser kombinert med myggmidler som inneholder DEET, forebygger overføringer av sykdommer med flåttbitt. Dessuten er det ubehagelig å løpe i tett skog med bar hud,
Les NOFs konkurransergler her: http://www.orientering.no/t3.asp?p=68155
|
Hjem
Kontakt oss
Skriv ut
